Måkeunger

En ny kull med måkeunger har blitt klekket ut og kommet til verden. De aner fred og ingen fare,
mens foreldrene kretser over både ungene og fotografen som ser litt urolig opp og frykter
at noe kan komme ned fra oven.

Storlom i et irrgrønt skogsvann.

Skogen kaster en irrgrønn skygge av farge nede på vatnet idet vi passerer Buvatnet på vei fra Dovre.
Buvatnet er et lite idyllisk vann som man passerer når en kjører sørover og nærmer seg Berkåk. En lav
ettermiddagssol gjør at fargene i vannet blir nesten kunstig grønn. På den andre siden av vannet er det
også lagt til rette for litt friluftsliv og en rast for familier som er ute på picnic. Noen benker
for å ta en kaffetår i finværet, og et lite stupebrett for den som vil prøve seg på en aldri så liten dukkert.

Vi passerer dette rolige idylliske vannet på vei sørfra idet vi får øye på en storlom som tilsynelatende
også nyter idyllen og ettermiddagssola. Den dukker i gjevne mellomrom, sikkert for å hente opp noe fisk
som den lever av. Storlomen kan holde seg under vann i opptil 3 minutter.

Men å finne en parkeringsplass virker som umulig. Det er praktisk talt ikke parkeringsmuligheter ved
dette vannet langs veisiden. Noen private avskjørsler er det på venstre side av veien, men å ta det skrittet å
parkere inn folk på deres egen eiendom gjør man når det ikke finnes noen annen mulighet. Etter å ha kjørt
litt fram og tilbake en stund så tenker vi at, må man så må man, så da blir løsningen å parkere inn
folk på deres private eiendom.

Vi handler raskt og snapper med tele`n og kameraet idet vi forlater bilen for en stund for så å gå rolig langs
veien de 200 meterne til der hvor lomen holder til. Vi må være forsiktige så vi ikke skremmer den nå når vi
snart har den på skuddhold. Vi står delvis rolig ved veien når den er i overflateposisjon, men når den dukker
går vi litt fort framover for så å stå rolig når den dukker opp igjen.

Denne strategien gjør vi gjentatte ganger helt til vi har kommet så pass nært at den er på et akseptabelt
fotohold. Jeg finner en fin plass for å legge meg ned, det er det aller beste for da synes man ikke så godt, og å
komme helt nede til vannflata blir uansett de beste fuglebildene.

Storlomen svømmer fortsatt rundt i vannet uanfektet. Om den har sett oss så virker det ikke som den har
blitt redd oss, så det blir en del bilder av det etterhvert. Etter en tid svømmer den over til
bredden på den andre siden av vannet. Kanskje den har været oss og føler at det er tryggest å stikke unna litt,
det er ikke godt å vite. Vi fant også ut at det var best å stikke av før herren som eide den private oppkjørsla
dukket opp, eller en aldri så liten politipatrulje som tilfeldigvis kunne kjøre forbi. Heldigvis dukket
ingen av dem opp, vi satt igjen med bare fine opplevelser i møte med storlomen ved Buvatnet.

Storlomen bygger redet sitt langs vannkanten ved fjell-og skogsvann.

Paraplyen ved foten av Store Smørstabbtind

Denne paraplyen som er boltet fast i et elveleie ved foten av Store Smørstabbtind i Jotunheimen er
et resultat av en kunstners kreativitet og fri kunstnerisk utfoldelse. På en fottur opp til Store Smørstabbtind
nesten snublet jeg over denne utsmykningen, et usedvanlig fint stykke kunst som ikke sjenerer eller
forsøpler sine omgivelser.

Blåstrupe

Når man står nede på bakken og skal ta bilder av fugler i tretoppene må det nødvendigvis bli mye
himmel på bildene. Det er lett for at dyr med lys bakgrunn bli undereksponert når en tar slike bilder,
en må bare huske på å overeksponere. Det blir som gjernest veldig hektisk, en har ikke så lang tid til
å fikle med kamerainnstillinger for fugler er noen utolmodige individer. Blåstrupen satt i noen sekunder
for så å flytte seg til en annen grein, men den var hele tiden rundt oss så vi fikk flere sjanser til å
ta bilder. Denne traff vi på ute på Fokstumyra på Dovre.

Blåstrupen holder til i bjørkebeltet i Norge og i vierkratt. Den lever av insekter og edderkopper, og
har rede på bakken.

Sangen til blåstrupen er meget vakker og inneholder bjelleaktige motiver som varierer i tempo og styrke.

Vårkontrast

Starrgresset har en sterk vårgrønn farge og står i sterk kontrast til tak røret fra fjoråret.
Noen tørre greiner fra et tre bryter opp det hele.

Hjort

Kom å se!!, roper Warisa fra kjøkkenet. Rådyr!!. Ja, rådyr er det mye av rundt oss så en trenger ikke
stresse for å se rådyr. Men når jeg kommer til kjøkkenet og skal til å se ut så blir jeg plutselig
litt stresset alikevel. Dette er ikke noe rådyr, men en hjort, og det har jeg faktisk aldri sett i
vill tilstand før. Kameraet blir hentet litt kjapt så det blir lykkeligvis noen bilder av det.