Rachabrapha, et eventyrlandskap i nasjonalparken Khao Sok.

På tampen av året 2016 og selv om det bortimot er et sommerlig klima i Norge, kan det være greit å få med seg et
tilbakeblikk på noe virkelig sommerlig, eller kanskje det er mere riktig å kalle det eventyrlig?

Noen mil nord for Phuket-halvøya ligger den 738 kvadratkilometer store nasjonalparken Khao-Sok. Den
består av ca 100 øyer som oppsto da Rachabrapha-dammen ble bygget i 1982. Dette har blitt en stor turist-atraksjon
 og det er heller ikke så rart. Når du går ombord i en longtail-båt like ved selve demningen og blir skysset
innover i dette utrolige øy-landskapet er det bortimot så du mister pusten av de inntrykkene du får.
Dette er et landskap du aldri har sett maken til.

Rachabrapha var en tett jungel med urskog før dammen ble bygget. Dette 738 kvadratkilometer store området
 har blitt til en øyverden der du kommer ganske lett til med båt for å se ville dyr. Elefanter, tigere, bjørner,
villsvin og apekatter lever i parken sammen med 188 forskjellige fuglearter, bl.a. neshorn-fugler og
argusfasan. Parken har også en interressang flora. Den sjeldne og enorme rafflesiaen er en av blomstene som
vokser her.

For turistene har man bygget såkalte flytende bungalower. Dette er hytter som er bygget på en rekke på
store flytende tømmerstokker, så her kan man nyte en natt eller flere og i tillegg får du tilbud om båtskyss
 rundt øyene om kvelden og med hodelykt for å få se dyr som kommer fram etter mørkets frembrudd.

Det som også er ganske så spesielt med dette landskapet er alle de råtne trærne som stikker opp ved, og
rundt øyene, dette pga vannets inntrengning i landskapet.
(Bildene er i sort-hvitt)

Skituren.

Et stemningsbilde fra en skitur en sen ettermiddag for 2 år siden.
Bildet er tatt på Åbofjellet.

Granmeis i vinterlandskap

Hvis en tar turen til en spesiell plass i Tromsdalen i Verdal støter man på en del fugler som har blitt litt
mere dus med folk, dette kommer av at de har blitt matet. Kommer det mennesker innenfor deres område
så vet de at det er ensbetydende med at nå kommer det mat.

I disse dager er det ikke mye vinterstemning å spore, men kommer det først snø som dette bildet ilustrerer
kan en få noen fantastiske opplevelser både av fin natur og fugle-og dyreliv. Det er for det meste fuglene
man først støter på.

Ved dette besøket i Tromsdalen var det granmeisa som vi først fikk et nærmere bekjentskap med.

Den er stadig på jakt etter føde

Granmeisa lever av insekter og frø

Den sitter ikke lenge på samme plassen

Den var veldig nysgjerrig på oss og lurte sikkert på hva slags inntrengere vi var som våget oss inn på
hans territorium.

Nå nærmer jula seg fort og en får håpe graderstokken kryper litt under
null og at det i tillegg kommer litt snø så vi får oppleve et flott
vinterlandskap igjen.

Vinterstemning

Når årstiden er på det mørkeste og dagene er korte kan det være greit å minne hverandre på at vi har en fin
etterjulsvinter framfor oss som kan være svært fin, og det er heller ikke lenge til sola snur og det går mot
lysere tider. Om vi ikke har kommet helt dit som på bildet har vi det svært nær framfor oss. Bildet er tatt i
forbindelse med en skitur på Henningvola for en god tid tilbake. I bakgrunnen skimtes Hermanssnasa
som bader i en lav ettermiddagssol.

"Ender" forkledd som otere.

Etter å ha tilbragt en god del av ettermiddagen på Trones i Verdal begynner tolmodet å ta slutt for oss begge.
Det er litt sludd i været og heller ikke noe spesielt mye fugleliv å se, så vi føler ikke at vi går glipp av noe
da vi begynner å rusle tilbake til parkeringsplassen og bilen. Det har vistnok vært noen ender å se, men de er
langt ute og litt for lang avstand til at det blir noen fine bilder av det. Litt urolig sjø og mye reflekser i
vannet gjør det heller ikke noe bedre.

Hva er det? spør Warisa da vi går langs fjæra. Det er ender, får hun til svar. Nei! ikke ender. Det er to
stykker!! Ja, riktig. Det er to ender. NEI!! Vi står og betrakter "endene" en stund. Jeg skal innrømme at
til å være ender har de en litt uvanlig oppførsel. De svømmer etter hverandre i en lang bue i vannet før
de legger på svøm rett mot oss som står på land og betrakter det hele på avstand.

Jeg tar fram kameraet og tele`n for å se det hele litt bedre. Du har rett, det er ikke ender men to otere
 som svømmer rett mot oss og mot land. Den første oteren har en fisk mellom tennene som den andre
som svømmer bak ser ut til også å ha lyst på. De kryper omsider opp på land og legger seg til å
nyte måltidet. Hele begivenheten foregår på 15-20 meters avstand. Da blir det endelig noen bilder
 av det.

De har tydeligvis fått øye på de to nysgjerrige skapningene med det lange røret som står og betrakter dem.

Ikke helt trygg kanskje.

Fossekall-safari i Dørålen

Nå har de skarpe høstfargene forlengst forsvunnet fra fjellet men et lite tilbakeblikk på en fin tur inn til
Dørålen tidligere i høst gjør det litt lettere å takle den mørkeste årstida vi er inne i. Øvre Dørålseter er et fint
utgangspunkt for å utforske området rundt Dørålen. På sommer`n kan du ta inn på den betjente hytta og da
med full forpleining, ellers utover seinhøsten og vinteren har du det du trenger ved å ta inn på den ubetjente
hytta og da kan du velge blant mye spiselig av mat i spiskammerset på hytta men da må du lage maten selv
mot å betale for det du trenger for en ganske billig penge. Du trenger bare en DNT-nøkkel for å låse deg inn.

For 4 år siden hadde jeg tilhold her inne på betjent-hytta i fire døgn og da på selveste min 50-årsdag. Sånne turer
glemmer man ikke og kanskje husker man det litt bedre enn mye annet, kanskje har det noe med
at du har litt mere ro og fred rundt deg og har litt bedre tid til å tenke over ting. Dagen da jeg fylte 50 år
opplyste jeg om min oppnådde "høye alder" til en eldre hyggelig mann i resepsjonen på hytta og
som følge av det ble jeg påspandert to glass rødvin, ett til middagen på kvelden og ett på uteterrassen
i det fine klare augustværet, og med panoramautsikt til alle de kjente toppene som omkranser Dørålen og
Dørålseter. Den gangen var det en singeltur, men nå dro vi innover begge to, min bedre halvdel inklusive
meg selv.

 For den som aldri før har vært inne i Dørålen på høsten får en uforglemmelig opplevelse
av fin natur og høstførger. Naturen er også veldig spesiel her inne med alle dødisgropene som blir kalt
Skranglehaugan og her ser man veldig tydelig hva "tid og tann" har gjort med naturen gjennom millioner av år.

Denne turen var ment som en helgetrimtur med innlagte naturopplevelser så på lørdagen tok vi retningen mot
Hammaren og Smedbotn og på tilbaketur etter 6-7 timers gange fikk
 vi observert fossekallen da vi krysset
elva Dørålsåa. Vi var ganske slitne begge to etter mange timers gange i fjellet, men jaktinstinktet tok skikkelig
tak. Warisa såg fram til å komme til hytta og til en varm dusj, men det var noen timer igjen til middagen på
hytta så jeg hentet telelinsa og kamera for så å komme tilbake til elva.

Tilbake til elva var det selvfølgelig ingen fossekall å se, så da var det egentlig bare å sette seg
ned og sitte rolig å vente på om det skulle dukke opp noe flyvende objekt. Jeg tenkte jeg må skifte plass, så etter ca en time
ruslet jeg litt lenger nedover elva til der kanskje de fleste observasjonene av fossekall har vært. Og der, to individ
hoppet mellom steinene langs bredden av elva.

Man skal ha ganske kjappe lukkertider hvis en skal ta skarpe bilder av små fugler, de sitter aldri i ro.

Fossekallen er en utpreget god fisker og da dykker den etter små krepsdyr, innsekter og dens larver. Den holder til
langs elver og fossestryk og bygger rede innunder overbygg i fjellavsatser og fjellkløfter nær rennende vann.

Fossekallen er også vår nasjonalfugl.

Den er utrolig god til å dykke og svømme. Med kraftige vingeslag kan den svømme under vann og fange dyr
og larver.

Den står hele tiden og neier- og speider etter noe å spise.

Dørålsåa snor seg nedover gjennom Døråldalen. Det finnes mange fine teltplasser langs bredden av elva, og ved å
overnatte i telt kommer en også enda nærmere naturen enn om en ligger på en hytte.

Hundkjerka, et monument i de Verdalske fjell.

Et bilde tatt i de lokale Verdalsfjell i dag i et strålende høstvær. Fjellformasjonen heter Hundkjerka
og ligger et stykke fra stien mot Verdalsgrønningen.
I noen minutter går sola bak en sky og sender et mystikkens slør utover fjellformasjonen.
Mange mennesker har i uminnelige tider tråkket ved og rundt dette monumentet
som ligger åpent til i dette fjell-landskapet.
Bildet er tatt i sort-hvitt.

Høst-speiling i vann.

Høst-speiling i vann.
Bilde tatt ved et fjelltjern på Dovre.

Foto-eldorado på Dovre

Dovre er et fjellområde en aldri blir ferdig med. Mange fotografer, natur-og dyreinterresserte folk fra både
inn-og utland tiltrekkes av Dovre, og da er det moskusen som kanskje er den største atraksjonen de blir tiltrukket
av. Men det er ikke bare moskusen Dovre har å by på, den storslåtte naturen er kanskje noe av det vakreste vi
har av fjellområder i Norge. Å gå innover i fjellet rundt Snøhetta-massivet og spesielt på seinhøsten når et
lite melisdryss av nysnø har lagt seg over de høyeste toppene får man en følelse av både nostalgi og ærbødighet
over å få være vitne til de forandringene som årstidene gjør med naturen.

Bilde tatt med lang tele. En del av Snøhetta synes bak.

Som fotograf prøver man å få sanset alle inntrykkene som struktur og fargenyanser som naturen selv lager.
Får man festet det på bildebrikken får en et aldri så lite adrenalin-kick.

Ei moskusku dier sitt avkom et sted inne i fjellet på Dovre.

De fineste fargenyansene og strukturene er det bare naturen som klarer å lage.

Et bilde av Snøhetta-massivet tatt fra utkikkspunktet på Tverrfjellet ved Hjerkinn en fin høstdag.

Mitt nærmere bekjentskap med Dovre har vært gjennom foto-foreningen Biofoto Midt-Norge. Når man skal
fotografere moskus er det lange tele`r som gjelder. Bilde: Noen medlemmer av Biofoto speider etter moskus
et sted inne i fjellet på Dovre.

Interiør fra utkikkspunktet på Tverrfjellet på Hjerkinn med panoramautsikt mot
Snøhetta-massivet.

Fint å sitte og slappe av og sanse alle inntrykkene med en kopp kaffe eller en kopp te midt i et eldorado
av fin natur. Warisa synes det er fint i Norge, litt annerledes natur enn der hvor hun kommer fra.

Fjellreven på Dovre, en truet dyreart.

For noen år siden ved et opphold på Grønbakken ved Kongsvoll bestemte jeg og noen andre hobbyfotografer
oss for å kjøre litt lenger ned i Drivdalen for å fototgrafere fjellreven. Den lokale fjellrevbestanden i Dovrefjell
 ble regnet som utdødd inntil Avlsprogrammet for fjellrev i 2007 begynte med utsetting av valper.

Det ble satt ut forautomater for å hjelpe fjellreven og dette har foreløpig vært en suksess. Fjellreven er avhengig
av at det er mye smågnagere i fjellet. Er det lite av gnagere et år får fjellreven fram lite valper.

Utsettingen av fjelrev gir også ringvirkninger utenfor de områdene hvor fjellrev blir satt ut, gjennom at revene
utvandrer til nye områder. I 2004 ble ei fjellrevtispe fra Lierne hentet inn til avlsprosjektet. to av valpene hennes,
 som ble satt ut på Dovrefjell, vandret til Sverige. Der etablerte de seg og fikk valper. En av disse
valpene vandret tilbake til Lierne og ynglet på bestemors gamle jaktmarker.

En får håpe at avlsprogrammet lykkes og at en får se mange av disse fine skapningene på fjellet i åra framover.

Moskus

En nesten årlig foreteelse i fotoforeningen Biofoto Midt-Norge er en tur til Dovre for å fotografere
moskus. Er været som noenlunde fint er dette fine helgeturer der man møtes på Grønbakken, en smie som
ble bygget av vegetaten i 1942. Den er blitt omgjort til et overnattingssted for folk som ferdes i fjellet.
Denne ligger ikke så langt fra Kongsvoll Fjellstue.

En moskusku med kalv kan være svært farlig. I motsetning til mange andre dyr i naturen flykter den ikke. Den
mukker ikke noe for å beskytte sitt avkom, så hvis den føler seg truet danner di voksne dyrene en bue i
front der kalvene er bak i midten. Hvis du ikke tar di signalene på alvor kan en av oksene begynne å gni hodet
mot framføttene og blåse i nesa. Hvis du ikke forstår dette signalet tidsnok, kan den komme med et skinnangrep der
den galopperer mot deg i stor hastighet og brått stopper opp et stykke unna. Hvis du derpå bestemmer
deg for å prøve å friste med litt mat som for eks en brødskive er dette på eget ansvar der utfallet kan
være uvist. Det er da ikke dyret sin feil.

Moskusen er noen fine dyr som har blitt svært populære å fotografere. Hoteller og reiseliv arrangerer guidede
turer til områder der moskusen holder til på Dovre.

Det sies at en bør ha en sikkerhetsavstand på ca. 200 meter for at en ikke skal forstyrre dyrene og for
at en selv skal føle seg trygg. Den kan ha en topphastighet på 60 km i timen.

For en del år tilbake var moskusflokken på Dovre rammet av sykdommen munnskurv som førte til at mange av
dyrene døde, men bestanden har den siste tiden tatt seg opp igjen.

Moskusen er sosiale dyr som lever i små flokker, vanligvis rundt 10-20 dyr, men noen  ganger flere. Den tåler
veldig lave temperaturer (-50 grader).