Vinterstemning i adventstiden fra et ganske så kjent sted

I midten av november

En skulle rodd ut til en liten øy---i de sene nattetimer i midten av november--------kanskje--sitte ved et
lite bål og se på soloppgangen, reflektere over livet-----over naturen----over alt livet i naturen
.............jaa--det hadde vært noe.

Orrfugl i et tidlig novemberlys

Et sted inne i de svenske fjellområder sitter en orrfugl i et tidlig novemberlys. Naturen har nå gått
i dvale men snøen har ennå ikke pyntet på landskapet.

Moskusen er et sosialt vesen

Moskusen er et sosialt dyr og de lever i flokker rundt om på Dovre. Dampen over ryggen på moskusen
 gjør at lufta vibrerer. Mye energi skal intas men mye går også ut gjennom kroppen på dyra.

Mor og barn i et karrig landskap

Mor og barn i et karrig landskap.
Dovre

En stilstudie i hvordan en fangst skal utføres

Med sine sylskarpe klør griper den tak i fisken for så å fly til en sikker og trygg plass der den kan
fortære sitt bytte.

Havørna i angrepspositur

Den gjør en krapp sving i lufta, deretter å stupe nedover mot vannet med føtter og klør vendt oppover
men retter seg opp idet den når vannet for deretter å fange fisken i sine sylskarpe klør.
Ørna har ingen naturlige fiender bortsett fra oss mennesker.

Kystens ukronede ener

Et luftig måltid

Det er en utrolig fin opplevelse å få se ørna stupe etter fisk i vannoverflata, men å se ørna spise fisken
i lufta samtidig som den flyr er en vel så fin opplevelse.
Et tilbakeblikk på en flott tur til Flatanger i februar i år.

En gammel høyløe omkranset av fjellbjørkeskog

En ny vinter i anmarsj

Et møte

På øya Ko Pha Ngan som ligger i Thailand-bukta bodde vi på et hotell som bare kunne nås med båt. Denne
idylliske bukta var skjermet for travle handlegater og shoppingsenter og hadde bare en resepsjon
og en rekke hytter eller bungalower som var tett omkranset av palmer og en rekke andre eksotiske
treslag. Ellers hadde denne bukta i tillegg et samlingspunkt som bestod av en større åpen restaurang
der innbyggere og turister kunne samles etter dagens slutt, kort sagt et trivelig og opplyst
tilholdssted der en kunne få servert en bedre middag og litt godt drikke.

Denne bukta hadde flere idylliske hesteskoformede bukter som nabo. De var forbundet med
litt dårlig vedlikeholdte grusveier eller kjerreveier som var omkranset av tett jungel. En spasertur
langs disse veiene var for meg utrolig fasinerende med alle lydene fra dyre-og fuglelivet, og lyder av
fugler og dyr som en ikke har hørt før.

På en slik formiddagstur støtte jeg på denne krabaten. Den jumpet fram fra vegetasjonen ved siden
av veien og skulle krysse over veien rett framfor min opplagte fotrute. Den fikk øye på meg og
stoppet brått opp. Den stod og iaktok meg en god stund og lurte sikkert på hvem jeg var. Om den
ikke akkurat appelerte til mitt beskyttelsesinnstinkt så hadde den på samme tid en naken
sårbarhet ved seg. Den hadde sikkert mange fiender her i denne tette jungelen tenkte jeg. Etter ei
stund sprang den videre i noen klossete horisontale bølgebevegelser ut til siden av veien og
til sin verden som den levde i.

Bare en liten mellomlanding

Nå har tranene forlengst dratt videre til sørligere breddegrader til Tunisia eller Sør-Spania, men
traner på stubbåker er et vanlig syn her oppe i Trøndelag og er et sikkert høst-og vårfenomen.
De varsler tidlig med sine karakteristiske trompet-støt både ved ankomst og avgang at nå
er vi her igjen.

God tur videre og på gjensyn til våren!

Haukugla, et nysgjerrig bevinget individ

På en morgentur inne på svensk side av grensa hadde vi en fin opplevelse. Egentlig var turen ment for å
se etter bever, noe som vi også gjorde men uten noen gode bilder. På tilbaketuren tok vi en liten avstikker
 og kjørte gjennon et gammelt hogstfelt, noe som skulle vise seg å være et klokt valg. Vi observerte tre
litt større bevingede individ. De to orrfuglene ble skremt av nærværet av fotografene mens den tredje kom
mot oss.

Den viste seg å være svært nysgjerrig, litt forsiktig til å begynne med men den flyttet seg nærmere
etterhvert og til slutt kom den på et ganske godt fotohold.

Haukugla tok det ganske med ro, den ville sikkert vite litt mere om de to skapningene som viftet med
hvert sitt kamera. Den var rundt oss en god stund men til slutt tok den vingene fatt og
fløy sin vei.

Det er ikke fritt for at man føler seg litt beglodd når haukugla setter øynene i deg.

Snart vinter

Det er like før den første snøen kommer i dette landskapet og vinteren tar over og alt blir hvitt.
Bak ses Høgronden, Midtronden og Digerronden.
Rondane.

Skranglehaugan, dødisgropene i Rondane

Dødisgropene ble dannet ved slutten av siste istid ved at innlandsisen smeltet ned og isrester ble
begravd og senere smeltet. En del av dødisgropene er tørre i bunnen, men det er vanligst
å finne vann, tjern eller myrer i bunnen av dem.
Disse dødisgropene på bildet kan man se hvis man går innover i Døråldalen i Rondane, et
utrolig fasinerende landskap å gå gjennom.

Soloppgang i Rondane

Høsten har begynt å feste grepet i Døråldalen. Et lite tjern ved soloppgang.
Dørålen, Rondane.

En naturlig fjellhage

Det går nå ubønnhørlig mot en kaldere og mørkere årstid, men i mellomtiden får vi nyte den fargerike
årstida. På Dovre har høstfargene kommet for fult, så hvor man enn går innover innover fjellheimen
på Dovre så går man i en gedigen, naturlig og fargerik fjellhage. Bak ses en del av fjellmassivet
rundt Snøhetta.

Fjellrev i morgenlys

En fjellrev sitter og speider i et mykt og fint morgenlys.
Dovre.

Småfugler i grønne omgivelser

En ungfugl av en svart og hvit fluesnapperho sitter på en grein og vifter med vingene.

Hannen er mere kontrastfylt hos svart og hvit fluesnapper. I lav sol blir fargene
også mere mettet.

Grønnsisik, en fargeklatt som det har vært ganske mye av i 2018. Den er meget selskapelig utenom
hekkesesongen og opererer som regel i store flokker.

En grønnfinkhunn har også dukket opp og satt seg på samme greina som grønnsisiken og fluesnapperen,
de har bare byttet plass. Uansett om de representerer forskjellige arter godtar de tilsynelatende
hverandres ulikheter. Har vi mennesker kanskje noe å lære av fuglene?

Steinvarden på Mellomfjell

Tett skodde! skal vi virkelig få dårlig vær nå i dag, nå som vi har kommet til den siste dagen, og kanskje
dessidert den dagen med den fineste utsikten og de fineste omgivelsene på hele denne tredagers-turen.
Vi hadde nettopp spist en god frokost på Trollheimshytta og var på tur gjennom den totalfredede furuskogen
bort fra hytta. Skodda var virkelig tett her. Vi ruslet forbi noen falne furugadder, landskapet rundt oss virket
trolskt i den tette skodda, kanskje ikke så rart av noe av det aller fineste fjellområdet vi har i landet har fått
navnet Trollheimen tenkte jeg da jeg gjekk og dagdrømte.
Furuene i dette fjellområdet i Trollheimen er totalfredet og de svære trærne som vokser her er både
de største og de eldste furuene i hele landet. Selv ikke de falne gaddene er det lov å røre her i dette fjell-
området. En får håpe at folk kan respektere disse fredningene når man ser hvor utrolig fin naturen i seg selv
kan være og når man tenker at alt dette er naturlig, skapt av naturen selv.

For to dager siden startet vi ved Gjevilvatnet i lettskyet vær og kom fram til dagens endestasjon
Jøldalshytta til pådekt bord med treretters middag, dusj og seng. Dette er luksus når man tenker på at man
slipper å drasse på telt, sovepose og mye mat for tre dager, men har man ferie så har man ferie. Man
får heller betale litt ekstra for å ha det litt ok tenker jeg. Dag to vandret vi også i lettskyet vær og da
over Gjeithetta og ned til Trollheimshytta.

Nå skulle vi opp ca. 700 høydemeter og helt opp til Mellomfjell, men blir været sånn blir denne turen
fra Trollheimshytta til Gjevilvatnet lang nok tenker jeg idet jeg snubler over noen røtter som har hoppet
frampå stien rett framfor mine litt slittne fjellstøvler. Snubler jeg nå er det ikke bare skodda som
blir problemet. Om man ikke har med telt, sovepose og mat for tre dager blir ryggsekken tung nok
uansett. 700 høydemeter med 12 kg på ryggen er slitsomt.

Det er noe som heter at over skyene skinner alltid solen. Etter ca. 2 timer med slit og omsider nådde
toppen på Mellomfjell ble vi bare stående og se utover bak oss. Det karakteristiske fjellet Snota
stikker opp fra en seng av skyer som ligger som et teppe over hele fjellområdet rundt oss. Bare de
høyeste toppene stikker opp fra den tette skodda. Ingen kunstner i denne verden kan gjenskape dette
synet.

Vi drøyer ganske lenge ved steinvarden på Mellomfjell før vi rusler videre innover.

Ravnen, en svært intelligent fugl.

Ravn eller korp som den også heter er kanskje en av de mest intelligente fuglene vi har i den norske
fauna. Den kan bli ganske så stor, et vingespenn på en fullvoksen ravn er normalt cirka 115-130 cm.
vingene er relativt brede og har distinkte fingre. Den kan bli 50 år gammel, i fangenskap
opptil 70 år. De er også lette og temme.

Ravnen er en mester til å fly og den mobber delvis ørner i luften uten å tape, men på bakken
må den som regel overlate bytte til havørn og kongeørn.

Ravnen er en myteomspunnet fugl som bl.a. er blitt regnet som verdens skaper i noen
Nord-Amerikanske mytologier. I og med at den er blitt regnet som veldig klok har den
også blitt tillagt overnaturlige egenskaper. Ravnen skulle kunne varsle ulykke som
krig og død.

På norrønsk ble ordet ravn ofte brukt i kenninger om strid og blodbad. Ravnene Hugin og
Munin tjente guden Odin i den norrønske troen, vikingene malte også ravner på
seilene sine. Kort sagt har den gjort seg bemerket til alle tider.

Denne ble observert sammen med flere ravner i Landøn i Jamtland.

Bjørne-opplevelse i de dype svenske skoger

Ved Landøn fekk vi se bjørnen to ganger i løpet av natta vi satt i skjulet. Den første gangen var det
for mørkt så vi skimtet bare konturene av dette flotte dyret og den andre gangen skjedde ting
altfor fort så undertegnede fikk ikke tatt noen bilder, men de to andre var heldige og fikk
tatt noen bilder de 15 sekundene han var fremme på myra.
Dette bildet er derimot tatt for en tid tilbake litt nord for Landøn, oppe i Sunnansjø. Her hadde vi
to netter til rådighet og fikk sett både jerv, rev, bjørn og en rekke fuglearter på morgenkvisten.
Dette var litt tidligere på sommeren kl.00.45 da det ennå var litt lyst om natta,
men helt optimale forhold var det ikke for fotografering. En utrolig flott opplevelse.

Spor etter bjørn i morgentåka

Rake seintvoksende furutrær omkranser en myr i morgentåke.
Noen av furuene har fått flenget opp barken i stammen, noe
som tyder på at det er bjørnen som har satt sine spor.
Landøn, Jamtland, Sverige.

Spurvehauk

En spurvehauk sitter og speider etter bytte. Denne hauken ble jaget av både ravn, kråker og skjære
under observasjonen vi hadde.
Landøn, Jamtland, Sverige.

En råkald tåke over myra

En råkald tåke ligger som et lyst teppe over myra før sola står opp og jager den vekk.
Snart tar høsten over.
Landøn, Jamtland, Sverige.

Leka, Norges geologiske nasjonalmonument

Når man står på ferga mellom Gutvik og Skei og ser mot den østre siden av øya Leka er det ikke så
mye som minner om det man får se på den vestre siden av øya.
Bilde tatt ikke så langt fra fergeleie ved Skei på Leka-siden.

Det hele startet for ca 420 millioner år siden da havet lukket seg mellom Nord-Europa og Amerika.
Kontinentene gled inn i hverandre og kolliderte, kollisjonen dannet en fjellkjede, men det var da
kontinentene gled fra hverandre at det spesielle skjedde. Deler av det amerikanske kontinentet ble
liggende igjen i Norge, en av delene var bl.a Leka.

Ifm. kollisjonen og separasjonen ble Leka bikket over på siden og skjøvet opp slik at det nederste laget
i havbunnskorpa, hele 7 km nede i jordskorpa ble liggende synlig.

Når du er på Leka kan du faktisk gå fra jordas indre og følge lagene oppover i havbunn-skorpa.

Vestsiden av Leka består hovedsakelig av bergartene Harzburgitt og Dunitt. Det er disse bergartene
man finner lengst nede i jordskorpa, mens en på østsiden av Leka nærmer seg "overflaten"

Lekamøya er en fjellformasjon og et gammelt sjømerke som det knytter seg et sagn til, norges lengste eventyr
som strekker seg fra Lofoten i nord til Leka i sør. Dette sagnet innbefatter også fjellet Vågakallen,
øya Landegode, Hestmannen, De syv søstre og Torghatten.

Dette bildet er tatt fra den vestre siden av Leka mot nord. Torghatten kan skimtes lengst til venstre i bildet.

Det er funnet mer enn 60 gravrøyser rundt om på Leka fra vikingetiden. På fastlandssiden og i
tåkedis skimtes det karakteristiske fjellet Heilhornet som rager 1058 moh.

På fastlandet utspiller det seg en regnbue som setter prikken over ièn i det fine landskapet.

Steinhyttene på Leka Motell og Camping er fine overnattingsmuligheter for den som vil dra på
en visit til denne spennende øya.