En ny vinter i anmarsj

Et møte

På øya Ko Pha Ngan som ligger i Thailand-bukta bodde vi på et hotell som bare kunne nås med båt. Denne
idylliske bukta var skjermet for travle handlegater og shoppingsenter og hadde bare en resepsjon
og en rekke hytter eller bungalower som var tett omkranset av palmer og en rekke andre eksotiske
treslag. Ellers hadde denne bukta i tillegg et samlingspunkt som bestod av en større åpen restaurang
der innbyggere og turister kunne samles etter dagens slutt, kort sagt et trivelig og opplyst
tilholdssted der en kunne få servert en bedre middag og litt godt drikke.

Denne bukta hadde flere idylliske hesteskoformede bukter som nabo. De var forbundet med
litt dårlig vedlikeholdte grusveier eller kjerreveier som var omkranset av tett jungel. En spasertur
langs disse veiene var for meg utrolig fasinerende med alle lydene fra dyre-og fuglelivet, og lyder av
fugler og dyr som en ikke har hørt før.

På en slik formiddagstur støtte jeg på denne krabaten. Den jumpet fram fra vegetasjonen ved siden
av veien og skulle krysse over veien rett framfor min opplagte fotrute. Den fikk øye på meg og
stoppet brått opp. Den stod og iaktok meg en god stund og lurte sikkert på hvem jeg var. Om den
ikke akkurat appelerte til mitt beskyttelsesinnstinkt så hadde den på samme tid en naken
sårbarhet ved seg. Den hadde sikkert mange fiender her i denne tette jungelen tenkte jeg. Etter ei
stund sprang den videre i noen klossete horisontale bølgebevegelser ut til siden av veien og
til sin verden som den levde i.

Bare en liten mellomlanding

Nå har tranene forlengst dratt videre til sørligere breddegrader til Tunisia eller Sør-Spania, men
traner på stubbåker er et vanlig syn her oppe i Trøndelag og er et sikkert høst-og vårfenomen.
De varsler tidlig med sine karakteristiske trompet-støt både ved ankomst og avgang at nå
er vi her igjen.

God tur videre og på gjensyn til våren!