Skjeandhanne i Kvislabekken i Verdal

 En skjeandhanne har tilhold i Kvislabekken i Verdal.

 

Starrgress i kveldslys

En heipiplerke steller sin fjærdrakt

En heipiplerke steller sin fjærdrakt på et steingjerde

Tjeldstø, Øygarden, Bergen

Heipiplerke sittende på et steinjerde

Øygarden, en tarm som strekker seg nordover fra Bergen og som består av mange øyer har også en del naturreservater
der et rikt fugleliv kan betraktes spesielt i vår- og høsttrekket. Askøy og Øygarden skilles bare av Hjeltefjorden,
så det er ikke langt i luftlinje mellom Herdla og Tjeldstø naturreservat ute på Øygarden der hvor denne heipiplerka
ble fotografert sittende på et steinjerde. Tjeldstø er et stort naturreservat som ligger nesten helt ute på nordspissen
av Øygarden.

Heipiplerka er i all hovedsak en trekkfugl som kommer fra Vest- og Sørvest-Europa og tilbringer sommer-
månedene her i Norge og ellers i Skandinavia. Den er svært lik trepiplerka men er kaldere i fargene og
har også mindre og tynnere nebb. Reiret bygges godt skjult i et lite hulrom i en gresstue og da er det
som regel 4 til 6 egg som legges. Arten er vanligst i fjellet men den finnes også langs hele kysten. Den
foretrekker åpent landskap som gressletter, fjellvidder, lyngheier og større myrer. Heipiplerka er en
av våre mest tallrike fuglearter og lever av insekter, men spiser også i vinterhalvåret andre
smådyr og frø.

Sanglerke på et historisk område

Noen mil nord for Bergen på den ytterste spissen av Askøy ligger naturreservatet Herdla. Denne 1,6 kvadratkilometer
store øya er det rikeste fugleområdet i Hordaland med 224 registrerte fuglearter frem til 2003. Det særpregede og
produktive sjø- og våtmarksområdet på Herdla førte til at et område på 3,1 kvadratkilometer ble fredet i 1985.
Dette området er en del av det 1,3 kvadratkilometer store naturreservatet som omfatter Herdlevalen og strendene
rundt. Under den siste verdenskrig ble det bygd flyplass i dette paddeflate området av okkupasjonsmakten
med tilhørende fort og andre krigsinstalasjoner. I dag er det bønder som driver med grasproduksjon  mellom
de anlagte betongelementene som danner flystripene fra krigen.

På en rusletur med kamera og telelinse støtte vi på denne sanglerka som sammen med noen andre
artsfrender virret rundt omkring oss. Dette er i juli måned, men tidlig på våren når trekkfuglene
ankommer er det betydelig mere liv enn da vi var der. Endel sanglerker kan overvintre i
Norge men den er hovedsaklig en trekkfugl.

Kjernebiter

Skyer og landskap sammen i ett

Sola trenger seg gjennom et lavt skydekke som kaster skygger over et høyfjellsområde. Et skispor krysser den
uberørte snøflata.

Dramatiske skyformasjoner over et hvitkledt fjellområde

Dramatiske skyformasjoner ligger lavt over et hvitt høyfjellslandskap.

Blåstrupen, fjellets nattergal

Blåstrupen som også blir kalt fjellets nattergal er også en trekkfugl og overvintrer i Sørøst-Asia. Med sine
blåe og røde bryst er den lett å kjenne igjen, men den har også en del andre fine detaljer i fjærdrakta
som f.eks. den røde fargen på stjerten. Det er hannen som har blå strupe og bryst med svart og
rustrødt brystbånd. Hunnen mangler den blå fargen i brystet men har istedet lyst bryst innrammet
av svarte tegninger. Men noen gamle hunner  med blått men ikke så metallskinnende bryst
forekommer også.

Foto: Fokstumyra, Dovre

I et lite øyeblikk.....

I et lite øyeblikk sitter blåstrupen på gjerdestolpen ved siden av stien hvor jeg går, før den haster videre i sitt liv.
Et lite øyeblikk i livet til oss begge to. Et lite øyeblikk i mitt liv....... og et lite øyeblikk i blåstrupens liv.

Fokstumyra, Dovre

Hull i skydekke

Issmelting

Fjellbjørk og islagt vann

Gåvålivatnet, Dovre

Den som venter på noe godt........

En liten søskenflokk står og venter på at tjeldeforeldrene skal komme med mat.

Leksdalsvatnet, Verdal





































 

Grønnfink (Carduelis chloris)

Gresskledt sanddyne

Ei fiskeørn i jaktmodus

I noen minutter er fiskeørna i jaktmodus. Den flyr ganske høyt, kanskje mellom 20-30m over vannoverflata. Den
beveger seg i lufta over et større område ved vekselvis å stå i ro i lufta og bare hvile på luftstrømmen for så
og flytte seg litt. Hele tiden har den blikket vendt nedover mot den glassklare vannflata. Plutselig blir
vingeslagene raskere og den gjør seg klar til et stup. Den har fått øye på en fisk under vannspeilet. Ørna
slipper seg ned i noen raske manøvrer, treffer vannflata og blir borte et lite øyeblikk, og i noen kavende
bevegelser kommer den opp til overflata med fangsten.
Fiskeørna er den minste av de tre store men fiskinga har den kontroll på. Et fornøyelig skue å stå og se
på dette opptrinnet.

Leksdalsvatnet, Verdal

Trepiplerke på nabostubben

En trepiplerke satte seg på en nabostubbe like ved oss. Den holder til i skogsområdene over hele Skandinavia, men
den er også en trekkfugl som kommer helt fra Afrika i mai og forlater oss i august-september. Den holder for
det meste til nede på bakken på leiting etter innsekter og edderkopper.

En god start på dagen

Hva har man igjen for å stå opp kl.4.00 om natta, drikke en snar kopp kaffe, koke
på enn kaffetermos og bære med seg en langtele og et kamerahus inn
gjennom skogen til et hogstfelt og bare sitte lent med ryggen mot en stubbe?
Jo, det er nettopp på denne tiden av døgnet at alt våkner til live i skogen og
og ellers i naturen. Å ikke ha andre forpliktelser enn å bare sitte og høre på
fuglesangen og se etter aktiviteten blant fuglene og dyrene som våkner til
live og skal forberede seg på en ny dag gjør godt for hodet, bekymringer
man kanskje ellers går og bærer på forsvinner eller blir ubetydelige....
og det er, ikke å fornekte en god start på dagen.

Ringduene er noen irriterende sky bevingede skapninger, men denne
kom og satte seg ikke så langt fra stubbene jeg og min bror
Ole Morten Okkenhaug satt lent mot i starten av en ny dag.

Et kort møte med en hjort

På en liten kveldstur i det varme været traff vi på denne flotte hjorten som
krysset veien framfor bilen. Dessverre ble det for mye med en 500mm
tele til å få med hele dyret. Den utstrålte både eleganse, kraft og intelligens
kolla der hun stod å iaktok oss i et kort øyeblikk før den luntet videre
innover i skogen.

En rastløs gluttsnipe

Den virket rastløs gluttsnipa da vi ankom tjernet en sen kveld. Den var urolig og fløy mellom noen trær. Nå
i disse tider har fuglene både egg og nyklekte kyllinger, så vi antok at beskyttelsesinstinktet var skjerpet.

Sivhøne

Sivhøna er en meget sky skapning som er bortimot altetende og spiser stort sett det meste den finner. Etter mange
turer til Leksdalsvatnet dukket den plutselig opp, og bare den ene gangen. Med en nikkende bevegelse
samtidig som den svømmer krysset den raskt fra den ene sjøplanteskogen til den neste. Den er slankere
enn sothøna og lever mere skjult i vegetasjonen. Sivhøna er også en trekkfugl som overvintrer i
Vest- og Sør-Europa og et mindre antall også i Nord-Afrika. Fuglene vender tilbake i mars-april.

Sothøne på et speilblankt vann

Det beste er å komme så nært vannspeil-nivået som mulig når man skal fotografere fugler på vann, for da
oppnår man den fine blure bakgrunnseffekten og man kommer i tillegg på samme nivå som fuglen. Når
vannet er så rolig og speilblankt som på dette bildet funker det bra og få tatt bildet på skrå ovenfra
også. Man ser godt det klåre speilbildet av sothøna idet den glir ut fra sjøplanteskogen.

Leksdalsvatnet, Verdal

Strandsnipa, norges mest utbredte vadefugl

Strandsnipa er norges desidert mest utbredte vadefugl med ca 100.000 par. Slik navnet antyder holder den seg ved
strandkanten men også ved elvebredder der den leter etter smådyr med det lange nebbet sitt. Den er helt
avhengig av elver og strender derfor er vassdragsreguleringa noe som har stor betydning for fuglens
fremtid.

Leksdalsvatnet, Verdal

En munk vipper opp stjerten

En munk vipper opp stjerten foran fotografen. Den hører med til sangerne og er også en trekkfugl  som kommer fra
østlige Afrika og kommer til Norden i midten av mai for å hekke. Noen individ overvintrer men da spesielt
i kyststrøkene fra Vest-Agder til Møre og Romsdal. Den lever av insekter men drikker også nektar, og
om høsten går den i stor grad over til planteføde som bær og frukt. Den avbildede munken er en
hanne med svart kalott, mens hunnen har brun.

Leksdalsvatnet, Verdal

Du store speil i vannet der,.....

.........du store speil i vannet der, hvem er vakk....osv......noe sånt sothøna tenker når den speiler seg i det blikkstille
glassklare Leksdalsvatnet en tidlig morgen. Sothøna har ufortent fått et lite tiltalende navn, den er en flott
art med sine særegenheter som alle andre fuglearter.

Kjernebiter

I vår har vi hatt besøk av kjernebiter, der begge kjønnene har vært representert.
Hannen og hunnen er ganske like men hunnen er mattere i fjærdrakta. Den
har ingen spesiell utpreget sang men har en rekke av skarpe "zik"-lyder
men ellers er di ofte tause. De er lette å kjenne igjen på det store kjegle-
formede nebbet og er også spesialister på å spise frø som ikke er
tilgjengelige for andre fuglearter som kirsebærsteiner og kjerner og frø
av slåpetorn, plomme, hegg, agnbøk, morbær, kastanje og lønn.
Tar også om våren knopper av løvtrær. Den hører med til
finkefamilien.

Storlom

Grågåsa er også representert ved Leksdalsvatnet

Grågåsa har også kommet til Norge nå på vårparten. De kommer hovedsakelig fra Marismas de Guadalquivir
i Spania i perioden mars-april for å hekke i Skandinavia i juni-juli.

En ny dag for krikkanda

En krikkandhanne bryter det glassklare vannspeilet og glir langs noen sjøplanter i det en ny dag er i emning.

Rødstilk i tidlig morgenlys

Kl. 6.00 tidlig morgen i et klart og vindstilt vær. Man har bare lyst til at dette lyset skal vare evig. Rødstilken
har sine morgenritualer.

En sivsanger i sangmodus

En sivsanger sitter mellom starpipene og synger. Kanskje den synger for å
finne seg en make.......eller.....kanskje den rett og slett synger for en fin
og varm sommer.

En storspove tar kveldsbadet

Det er fine bademuligheter ved Leksdalsvatnet i Verdal nå. En storspove tar kveldsbadet, og det tok sin tid med
både vasking og pussing av fjærdrakt.

Svarttrost (Turdus merula)

Svarttrosten overvintrer også på De Britiske Øyer og på kontinentet men noen individ prøver å overvintre i Norge.
Den er ganske tillitsfull blant mennesker men er svært sky i skogsområder. Reiret plasseres som regel lavt i en
busk, karport el.l. så svarttrosten er svært sårbar, det er stor dødelighet pga. predasjon fra katter og
skjærer. Denne hannen av svarttrosten ble også observert og fotografert ved Leksdalsvatnet
i Verdal. Hunnen er brun i fjærdrakta og har ikke den gule ringen rundt øynene og nebbet.
Den samler nesten all føde på bakken som insekter og smådyr td. meitemark og snegler,
ellers spiser de mye frukt og bær.

Rødvingetrost (Turdus iliacus)

Rødvingetrost er en art som man kan se mye av nå på våren. Den overvintrer
på De Britiske Øyer og ellers lengre sør i Europa men kommer til oss i
Norge nå i disse tider. Denne rødvingetrosten som jeg stiftet bekjentskap
med møtte jeg ved Leksdalsvatnet i Verdal kl 6.00 tidlig morgen.
Det virket som den var litt nysgjerrig på meg, for straks jeg
kom til fugletårnet i Leksdal dukket den opp for å ta den nye
inntrengeren i nærmere øyesyn.

Gulerle i ventemodus

Mange fuglearter sliter nå i disse dager. For de som mellomlander i lavereliggende områder og som skal videre til
fjells for å hekke venter på at snøen skal tine i fjellet. Nå når våren har vært veldig kald og heller ikke klekking
av insekter har hatt normal utvikling i områdene lenger nede som her ved Leksdalsvatnet blir det lite mat
for de bevingede medskapningene. Gulerla (bilde) er en av artene som sliter og skal videre så fort
mulighetene for hekking er til stede. Den trekker helt fra Afrika og kommer til Norge nå på våren.

Gluttsnipe i vannsprut

Det ser dramatisk ut når gluttsnipa går i vannsprut langs strandkanten for å leite etter føde.

Leksdalsvatnet, Verdal

Trane i fjellandskap

Det er sein vår i fjellet. Mye snø skal tine og på en del mindre vann er det
ennå is. Tranene i fjellet forbereder seg etterhvert til hekking.

Rødstjert

Rødstjerten er i motsetning til svartrødstjerten langt mere vanlig hos oss og ellers i Norden. Den hekker i de fleste
skogstyper over det meste av landet. Arten er en karaktertype i åpen furuskog. Den har gått noe tilbake i de
senere år. Rødstjerten sees vanligvis kun et kort øyeblikk fra greina eller en plankehaug e.l. der den gjør
et raskt utfall mot et bytte på bakken før den forsvinner. Kanskje får man et glimt av den idet den lander
og rister karakteristisk på stjerten, mens stjertfjærene spres så den røde fargen synes. Rødstjerten er en
trekkfugl som overvintrer på tørr busksavanne i tropisk Afrika. Den lever av insekter som enten fanges
på bakken eller i trærnes løvverk. De tar om høsten også en del bær.
Denne ble observerert og fotografert ved Leksdalsvatnet, Verdal

Svartrødstjert

I noen dager nå har denne stått helt øverst på ønskepallen både for meg selv
og mange andre fugle- og dyrefotografer. Et individ av svartrødstjerten har
hatt tilhold i nærområdet, og det er ikke hverdagskost og få oppleve denne
arten hos oss. Svartrødstjerten er en rødlistet art og skulle egentlig vært
i kategorien Sterkt truet, men i og med at det går bra med arten i Sverige
anser man at den vil kunne innvandre fra Sverige hvis den blir borte hos
oss.

Svartrødstjerten er utbredt i Mellom- og Sør-Europa, Afrika og Asia. Den norske
bestanden er bare mellom 10-30 par, i følge Norsk Ornitologisk Forening. Arten
har blitt observert årlig nå i hekkesesongen. Den hekker blant annet fast i Oslo
sentrum, men er også funnet hekkende på Finse stasjon 1000 meter over havet.
Opprinnelig hekker den i klipper og fjell, men i Norge er den først og fremst
blitt funnet i industri- og havneområder, samt ved sagbruk og teglverk i
byområder. Svartrødstjerten trekker til Sør-Europa og Middelhavet.
Den lever hovedsakelig av insekter.

Det er ikke bare vi mennesker som klør oss i hodet

Å komme inn på fugler og dyr er utrolig fasinerende. Man kan fort oppdage
en del gjøremål som vi mennesker har til felles med dyrelivet. Som denne
rødstilken som tydeligvis hadde et behov for å klø seg i hodet.

Hettemåke i grasiøse stup

Med en blanding av vårkåthet og matauke hadde denne hettemåken en lang oppvisning med sine grasiøse
looper. Med gjentatte stup var den nede i vannet, kanskje for å hente opp noe spiselig for så å komme
opp igjen. En artsfrende som tilsynelatende tok det hele mere med ro bivånet det hele fra overflaten.