Steinvarden på Mellomfjell

Tett skodde! skal vi virkelig få dårlig vær nå i dag, nå som vi har kommet til den siste dagen, og kanskje
dessidert den dagen med den fineste utsikten og de fineste omgivelsene på hele denne tredagers-turen.
Vi hadde nettopp spist en god frokost på Trollheimshytta og var på tur gjennom den totalfredede furuskogen
bort fra hytta. Skodda var virkelig tett her. Vi ruslet forbi noen falne furugadder, landskapet rundt oss virket
trolskt i den tette skodda, kanskje ikke så rart av noe av det aller fineste fjellområdet vi har i landet har fått
navnet Trollheimen tenkte jeg da jeg gjekk og dagdrømte.
Furuene i dette fjellområdet i Trollheimen er totalfredet og de svære trærne som vokser her er både
de største og de eldste furuene i hele landet. Selv ikke de falne gaddene er det lov å røre her i dette fjell-
området. En får håpe at folk kan respektere disse fredningene når man ser hvor utrolig fin naturen i seg selv
kan være og når man tenker at alt dette er naturlig, skapt av naturen selv.

For to dager siden startet vi ved Gjevilvatnet i lettskyet vær og kom fram til dagens endestasjon
Jøldalshytta til pådekt bord med treretters middag, dusj og seng. Dette er luksus når man tenker på at man
slipper å drasse på telt, sovepose og mye mat for tre dager, men har man ferie så har man ferie. Man
får heller betale litt ekstra for å ha det litt ok tenker jeg. Dag to vandret vi også i lettskyet vær og da
over Gjeithetta og ned til Trollheimshytta.

Nå skulle vi opp ca. 700 høydemeter og helt opp til Mellomfjell, men blir været sånn blir denne turen
fra Trollheimshytta til Gjevilvatnet lang nok tenker jeg idet jeg snubler over noen røtter som har hoppet
frampå stien rett framfor mine litt slittne fjellstøvler. Snubler jeg nå er det ikke bare skodda som
blir problemet. Om man ikke har med telt, sovepose og mat for tre dager blir ryggsekken tung nok
uansett. 700 høydemeter med 12 kg på ryggen er slitsomt.

Det er noe som heter at over skyene skinner alltid solen. Etter ca. 2 timer med slit og omsider nådde
toppen på Mellomfjell ble vi bare stående og se utover bak oss. Det karakteristiske fjellet Snota
stikker opp fra en seng av skyer som ligger som et teppe over hele fjellområdet rundt oss. Bare de
høyeste toppene stikker opp fra den tette skodda. Ingen kunstner i denne verden kan gjenskape dette
synet.

Vi drøyer ganske lenge ved steinvarden på Mellomfjell før vi rusler videre innover.