En mai-kveld ute på Leksdalsvatnet

Kanadagåsa ligger og dupper, noen ganger strekker seg, noen ganger hviler med hodet på ryggen mens
maken ligger på redet et lite steinkast unna. Enkelte ganger kjører den hodet og halsen ned under vann for
å få tak i vannplanter og annet sjøgress som den lever av. Alt dette ligger jeg og ser på helt
utstrakt i nesten samme høyde som vannflata med en 500mm og en 1.4 converter, det blir
en bra kikkert. I dette fine kveldslyset er det en helt utrolig fin opplevelse og få
se et vilt dyr på nært hold uten at den blir forstyrret. Kanskje er det for å holde
vakt overfor maken og ungene at den ligger et stykke ute på vannet, for meg ser det ut
som at kanadagåsa også nyter dette fine maiværet slik som vi mennesker gjør i
disse dager.

Stokkand i takrør-skogen

Det må være fint å være stokkand som svømmer mellom takrør-pipene i et fint vårlys.

Horndykker i vårlys

En horndykker svømmer mellom piper av fjorårets starr i vårlyset.

Canadagåsa på et blikkstille vann

Mye skjer ved leksdalsvatnet nå. En canadagås løfter seg og strekker ut vingene sine i en lav
kveldssol og i et flott vårvær på et blikkstille vann.

Rådyr i ham-skifte

Tidlig en morgen stod et rådyr og klødde seg. Rådyret holdt tydeligvis på å skifte pels. Vil anta at det klør
litt når denne prosessen er i gang om våren.

Heiloen i sin fineste 17.mai-drakt.

På en kveldstur den 16.mai kom vi over dette heilo-paret som sto ikke så langt fra veien på en nysådd
åker. I påvente av at snøen skal smelte i fjellet etter vintre med mye snø, kan heiloen ses i
lavlandet.

Heiloen er en trekkfugl og overvintrer i Storbritannia og Mellom-Europa nedover mot Middelhavet.
Den drar på våren, sånn i slutten av mars og til april mot de skandinaviske fjellområdene og hekker.
4 egg legges i mai og ruges av makene i fellesskap i 28-31 døgn. Begge foreldrene deltar i passingen av
ungene til de er flygedyktige etter 25-33 dager.

Heiloen lever av smådyr som biller og meitemark. Den kan være svært vanskelig å få øye på da fjærdrakta
er svært lik lavbevokste steiner og vegetasjon. For fjellvandrere er heiloens sørgmodige sang lett
gjenkjennelig. Når man hører denne sangen på tur i fjellet føler man at en virkelig er på fjelltur.

Heilo-hoa har en litt annen fjærdrakt med litt mindre svarte felt i brystet og mot hals.

Viper sonderer på en stubbåker ved Leksdalsvatnet.

Om våren er det mye fugleliv ved Leksdalsvatnet. På noen turer tidlig i vår kom vi over en flokk med
viper. De holdt til på den samme åkerlappen hver kveld så vi visste hvor vi skulle kjøre for å finne dem
igjen. Vipa har den karakteristiske "antenna" på hodet så den går det ikke ann å ta feil av. Det sies at også
vipa har det blitt mindre av de seinere åra, hva dette skyldes kan det være delte meninger om men den
deler ihvertfall skjebne med mange andre fuglearter som er i samme situasjon.

For noen få uker siden var det ennå litt snø på åkerlappene så vipa var lett å observere der den gikk og lette
etter føde. Den spiser mest insekter, mark og andre småkryp men den kan også spise frø.

På denne tiden av året er det veldig lyst når sola ligger litt lavt på kveldstid og fine kontraster utspiller
seg og framhever fjærdrakten til fuglene.

Vipa er også fin å observere når den er i flukt. Da får man virlelig se spillet i fjærdrakta.

Reiret blir plassert i en utsparket grop nede på bakken. 4 egg legges i april-mai og ruges av begge
foreldrene i 26-29 døgn. Ungene blir passet av hunnen mens hannen er på utkikk etter farer. Etter
35 til 40 dager er ungene flygedyktige.

Det sies at vipa er den vadefuglarten som er mest knyttet til jordbruksområder. Høsttrekket foregår i
perioden juli-november og de overvintrer i Storbritannia, Spania og Portugal.

På denne åkerlappen holdt vipa til sammen med en flokk med stær.